Utgave 8 2019

De var spioner, hemmelige agenter, kodeknekkere og sabotører som kjempet i kulissene for å lamme Tyskland.

Smakebiter fra utgave 8:

  • Fraggelrikt fellesskap for fred

    Av ANETTE SKONSENG
    Frilansjournalist

    De fleste barn (og voksne) av 1980-tallet har minst to ting til felles: Vi har fremdeles fraggelsangen på hjernen, og vi er livredd gorger. Spekket av skrekkblandet fryd benket vi oss foran TV-skjermene til samme tid hver eneste søndag. I år er det 35 år siden Fragglene ble sendt på norsk TV for første gang.

    Kom og syng en sang 26. august 1984 kl. 18.10 – på statskanalen NRK: Til groovy fuzzgitar-rytmer slo vi for aller første gang følge med Gobo, den oransje fraggelen med lilla hår, innover den lange, mørke tunnelen, hvor vi til slutt endte opp i hjertet av Fraggelberget. Fra rundt om i de tusen stuer lød det gjenkjennelig og unisont:
    Kom og syng en sang! (klapp, klapp) Leke gjør vi dagen lang! Vi er godt i gang, (klapp, klapp) i vårt Fraggelberg.

    Fredsfraggler Tre år tidligere, på en flyreise fra London til New York, satt Jim Henson (1936–90), mannen bak blant annet The Muppet Show, med notatblokken og skriblet ned ideer til sin neste TV-serie. Intensjonen hans var at den skulle lages for barn, sendes internasjonalt, og at den skulle bringe fred i verden.
    Allerede tidlig i prosessen hadde han tenkt ut de tre hovedgrupperingene i figurgalleriet. Vi kjenner dem som fragglene, doserne og gorgene. Fragglene er ca. 46 centimeter høye. Til sammenligning er de flittige doserne bare 10 centimeter og gorgene – enorme troll som bor utenfor Fraggelberget – hele 4,6 meter høye. De tre gruppenes ulike ståsteder var kilde til voldsomme uenigheter, men ga samtidig rom for å introdusere seerne for fredelig konflikthåndtering. Planen var å så små, usynlige pasifismefrø i barnas hoder som med årene skulle spire og vokse seg store. For serieskaperne var det viktig at den moralske undertonen skulle være så godt skjult at publikum ikke bevisst la merke til den. Jim Henson har uttalt at han ville ansett prosjektet som mislykket dersom moralen ble for tydelig. Det serien egentlig handler om, er hvordan vi mennesker i den virkelige verden kommer overens med hverandre, og hvordan vi gjenoppretter balansen etter indre og ytre konflikter. Med andre ord: Hvordan vi lager fred i verden.

    Kald krig Det skulle vise seg at serien om de lodne og livsglade fragglene høstet et stort, internasjonalt publikum og traff alle aldersgrupper. Den ble vist i over 90 land og dubbet til 13 språk. Fragglene var den første amerikanske serien som ble vist i Sovjetunionen. Det skjedde i januar 1989. Jim Henson og Co. spøkte ofte med at den kalde krigen tok slutt takket være Fragglene. Bare ti måneder etter at serien ble vist i Sovjetunionen, falt Berlinmuren – en hendelse som også markerte slutten på den kalde krigen. Om det er et snev av sannhet i det Henson sa, vil vi aldri få vite med sikkerhet. Det vi derimot vet, er at seriens fredelige budskap frem til da hadde nådd ut til flere titalls millioner mennesker verden over.

    Arbeid er en lek Fragglene har 30 minutters arbeidsuke. Alle er enige om at samtlige må bidra med en halvtime hver. Samtidig skal alle få jobbe med det de liker best. Vembi, for eksempel, liker sirener nesten like godt som han liker å ha på hjelm og klatre i stiger. Derfor ble han brannmann. Til sammenligning jobber doserne uten stans, døgnet rundt. Dosernes tekstlinje i Fraggel-sangen lyder som kjent: Arbeid er en lek. Jobbe gjør oss glad og sprek. Musikk spiller for øvrig en viktig rolle i serien, og nærmest alle musikksjangere er
    representert. Hver episode inneholder minst to nye originalskrevne låter. Introen, The Fraggle Rock Theme, nådde 33. plass på britiske hitlister mens serien gikk på TV.

    Leke gjør vi dagen lang Fragglene lever stort sett i fred og harmoni med hverandre, til tross for sine ulike farger, personligheter og kvaliteter. Grunnstemningen i serien er leken og harmonisk, men hver episode tar opp viktige, av og til vanskelige temaer, som døden, meningen med livet, vennskap, klima og miljø, toleranse, og konflikter. Henson har forklart at han ville ta utgangspunkt i utfordringer mennesker møter og ved hjelp av dukkene vise at man kan arbeide seg gjennom konflikter og problemer uten å ty til vold eller mobbing, men heller fred og forsoning. Innpakket i rikelig med underholdning og sangglede lar Henson dukkene spille ut hele følelsesregisteret, som både barn og voksne kan kjenne seg igjen i. Ikke sjelden gjennomgår minst én av fragglene en eksistensiell krise i løpet av de halvtimelange episodene. Hvert kapittel ender heldigvis godt. Fraggelen som konfronteres med sin største frykt, overvinner redselen, og kommer styrket ut av det. Fraggelen som kjemper for livet, overlever. Fragglene som er uenige, blir enige igjen.

    Foto: Getty Images.

  • For 250 år siden ble befolkningen i Norge talt opp for første gang

    Av YNGVE NEDREBØ
    Statsarkivar i Bergen

    15. august 1769 skulle befolkningen i Danmark-Norge telles. Mennene hadde flere ganger vært manntallsført, og voksne menn og kvinner i koppskattemanntall, men dette var første gang nesten hele befolkningen skulle registreres. En del soldater var fritatt fra tellingen. Ute i Europa var det «opplysningstid», og det å samle kunnskap om innbyggerne var blitt vanlig. Og rett nok var det i Danmark-Norge allerede i 1703 gjennomført en full folketelling, men bare i en del av riket, nemlig Island. Men den forble nærmest en hemmelighet, og resultatene ble ikke publisert før i 1777! Publiseringen av tallene fra 1769-tellingen lot også vente på seg. Først i 1786 kunne tabellene vise at Norge hadde hatt i overkant av 723.000 mennesker i 1769.

    Hvorfor telle?
    27. mai 1769 gikk det ut ordre fra Rentekammeret i København med instruksjon om hvordan tellingen skulle skje, og gjennom kongelig resolusjon 15. juni ble alle underrettet. Selvsagt har det foregått mye i forkant av mai 1769, men det ligger fullstendig i mørke. Den eneste begrunnelsen som ble gitt, var at det var kongens ønske å bli «allernaadigst underrettet om Folkemængden udi sine Riiger». Man kan tenke seg at det i København var et ønske om å kjenne mer presist omfanget av ressursen befolkning. Det var nyttig om man tenkte krig og forsvar, men da hadde det vært tilstrekkelig å kartlegge de yngre mennene, slik man hadde gjort flere ganger tidligere. Det kunne være nyttig å få sikrere kunnskap om alle som kunne yte skatt. Det hadde vært en særdeles aktuell problemstilling i Danmark-Norge på 1760-tallet. Ekstraskatten hadde provosert frem sterk folkelig motstand, tydeligst uttrykt gjennom Strilekrigen i Bergen i 1765. Man kunne også ha tenkt med bekymring omkring håndtering av en mulig forsyningskrise. Det ble en sørgelig aktuell problemstilling allerede tidlig på 1770-tallet, da matmangel og nød gjorde det nødvendig å skaffe «forsterkningskorn» og bygdemagasiner. Da hadde det vært greit å vite hvor mange munner som skulle mettes i de ulike landsdelene. Det viste Rentekammeret til i sirkulære 29. september 1781 da de bad om oversikt over befolkningen, kornproduksjonen og kornforbruket. Spørsmålene ledet fram til at man i 1782 laget flere lokale folketellinger i Norge.

    Hvordan?
    I 1769 sendte man ut skjema med tabeller, der befolkningen skulle deles inn etter alder og kjønn, Åtteårsgrupper opp til 48, og alle over 48 år delt etter kjønn, men slått sammen alle med høyere alder. Dessuten skulle befolkningen fordeles etter stilling. Det var magistratene i byene og sogneprestene på landet som fikk ansvaret for å gjennomføre tellingene. Tellingen skulle finne sted 15. august 1769, og de ferdige tabellene skulle sendes inn senest 31. oktober.

    Kjøpstaden Bergen
    Bergen var på 1700-tallet Norges suverent mest folkerike kjøpstad, og da ordren om folketelling kom til stiftamtmann og magistrat, kalte de inn stadshauptmannen og kompanisjefene i borgervæpningen. Tellinger og innhenting av navnelister hadde de lang erfaring med fra registrering i ruller og skattelister, og de så for seg at oppgaven skulle løses slik de pleide. Bergen hadde siden første halvdel av 1600-tallet vært delt i 24 roder. Hver rode skulle stille en tropp til borgervæpningen, og tre roder utgjorde et borgerkompani, under kommando av en stadskaptein. I 1769 skulle hvert kompanidistrikt være en tellingsenhet. Kompanisjefene gikk til underoffiserene og ga dem tabeller og ordre om hvordan arbeidet skulle gjøres. I Bergen var det neppe overraskende at det ble motstand. 1760-årene hadde hatt stadige protester, og i Bergen åpent opprør mot ekstraskattene. Allmuen kunne lett tenke seg at det var nye skattebyrder som skjulte seg bak initiativet til folketelling. Sommeren 1769 kom motstanden fra uventet hold. Tellerne nektet å lystre! Underoffiserene fortalte at de verken hadde tid eller anledning, og dessuten mente de at de slett ikke hadde noen plikt til å gjøre dette arbeidet!

    Offiserene protesterte
    Det var ikke en enkeltstående protest. Alle som én var enige. Stadskapteinene kom ingen vei og klaget til magistrat og stiftamtmann. Alle ble innkalt til Rådstuen. Magistraten trodde nok på en løsning, men hele dagen gikk. Underoffiserene nektet fortsatt. De pekte på manglende kunnskap, tvilte på egen evne til nøyaktighet, og var bekymret for at det ville bli ulikheter i kvaliteten på arbeidet. Men de skulle gjerne gjøre jobben om de høyere offiserene ble med. Da protesterte offiserene. De hadde da ingen plikt! Dette var oppsetsighet og ordrenekt. De kunne umulig bøye av, sa de, for da ville deres autoritet være påført en alvorlig knekk. Magistraten startet med godord. Så kom trusler, men ingen løsning. Da dagen var i ferd med å ta slutt, løp magistratens president Ferdinand Anthon de Fine over til stiftmannen og bad ham komme. Kanskje kunne hans autoritet være løsningen?

    13.700 kvinner og menn
    Stiftamtmannen kom. Han var både tydelig og «Gracieux», og deretter alvorlig. Han kunne ikke begripe at offiserene skulle gjøre seg så kostbare. Men da han gikk, «fantes uvilligheden udi en ligesaa høy grad som forhen». Møtet ble hevet og 7. juli 1769 skrev magistraten et syv sider langt brev der man beklaget seg og ga uttrykk for sin store forundring. De hadde gjort alt som var i deres makt! Noen dager senere var enigheten blant underoffiserene svekket. Enkelte tropper var villige til å stille opp, mens andre fortsatt ikke ville om ikke alle offiserene tok sin del. Offiserene måtte bite det i seg, og 15. august vandret de rundt fra hus til hus og hentet inn tall. 17. august satte de opp tabellene og 2. oktober var den summerte listen klar. Bergen hadde 6074 menn og 7661 kvinner, når de fritatte soldatene var holdt utenfor. Tabellen fra Bergen ble sendt Rentekammeret, innen fristen, men de måtte vente lenge på de siste tabellene. Stiftamtmann G.C. Oeder fikk jobben med å behandle og summere tallene, og han klaget over den lange prosessen da han publiserte resultatene i 1786.

    Kilde: Kartverket
    Bergen var Norges desidert største by på 1700-tallet. Kart over byen fra 1768, tegnet av Conrad Friderich Reichborn.

Tidligere utgivelser

Kan leses digitalt dersom du er abonnent. Bestill abonnement her