Utgave 7 2019

Den norske vikinghøvdingen Olav Haraldsson plyndret og herjet på Den iberiske halvøy for 1000 år siden – før han ble konge og helgen. Skandinaviske vikinger reiste på flere blodige tokt i det som i dag er Spania.

Smakebiter fra utgave 7:

  • Sykdommen var Norges største helseproblem

    Av ANNE KVEIM LIE
    Utdannet lege og idéhistoriker, førsteamanuensis i medisinsk historie. I 2018 fikk hun UiOs utdanningspris.

    «Dyrebare Mand», begynner Charlotte Amalie brevet til ektemannen og presten Jacob Christian Finckenhagen en aprildag i 1801. Idet brevet skrives, har Charlotte Amalie og tre av hennes fire barn i mer enn to år vært under behandling for radesyken i København. Hun takker for pengene mannen har sendt henne og redegjør for utgifter knyttet til medisiner og legebesøk. Hun forteller nedstemt at ingen kommer på besøk til henne lenger. Hun tror det skyldes at heller ikke hun besøker noen, hun orker ikke å gå ut av huset. Rundt henne er det opprør. Det er forspillene til Napoleonskrigene, som finner sted utenfor København, og Danmarks nøytralitetspolitikk henger i en tynn tråd. Ifølge Charlotte Amalie er alle misfornøyde med «våpenhvilen». Dagen før brevet skrives, har det berømte slaget på Reden stått, der danskene ble tvunget til å kapitulere overfor engelskmennene. Charlotte Amalie rapporterer i detalj om folkets reaksjon på dette – men først etter å ha gitt en grundig beskrivelse av barnas tilstand og medisinske behandling. Hos sønnen Søren på tolv år har sykdommen satt seg i høyre øye, og han greier ikke lenger å åpne det. Eldstesønnen Niels på tretten har opphovnet tannkjøtt og klager over smerter i brystet. Datteren Christiana på åtte har store kjertler på halsen og et sår på brystet som ikke vil gro. Hun er så svak at hun ikke greier annet enn å sitte i en stol hele dagen. Selv har Charlotte Amalie en fot som ikke vil bære henne. Frykten for hvordan det skal gå med barna, er imidlertid det som virkelig tar på: «Min Bekymring over mine Børn have mig saa afmægtig at det koster mig at gaa.» Livet er som helhet tungt: «Den ulykelige Medicin opsluger alt.»

    Slem sykdom
    Mer enn tretti år tidligere, fra slutten av 1760årene av, var styresmaktene i København for alvor blitt oppmerksom på radesyken som herjet i Norge. Den gang skrev stiftamtmannen Hagerup i Kristiansand et brev til Collegium Medicum (det øverste organ for medisinalspørsmål) for å berette at han på sesjonen sommeren før hadde sett «de friskeste og skiønneste unge Karle» bli dimittert «og til Hospitals Lemmer reducerede». Sykdommen grep stadig mer om seg, mente Hagerup, og han påpekte at hvis det ikke straks ble iverksatt tiltak, ville mer enn halvparten av innbyggerne gå til grunne. Hagerup fortalte at sykdommen gikk under navnet radesyke blant folk flest. En kirurg i området, Daniel Touscher, forklarte at navnet skrev seg fra en sammenstilling av ordene rada og syge, og at rada betød skadelig, slem og ond: «Det ord, Rade, er vel ikke noget egentlig gammelt eller længe siden bekiendt Ord, men Bonden har i sær paa nogle steder i Lister Fogderi antaget dette af dem selv opdigtede Ord, til at betegne en Ting som de anseer for skadelig, slem og ond, ex en rada Mand; en skarnsagtig, ond Mand, en rada Ting; en slem, skadelig Ting, en rada Mærr; en usel, slet og tradsig Mærr, etc. Radesygen er altsaa i Bondens Forstaaelse, en slem og ond Sygdom, som han anseer af dens Omstændigheder og Følgerne, for en slem og næsten ulægelig Sygdom.» Radesyken betydde altså ikke noe annet enn «den onde sykdom». Etter hvert spredte ordet seg fra landsbygda på Lister og gikk inn i det medisinske vokabularet – vi finner det endog i latinske ordbøker på 1800­tallet. 

    Som pesten
    Denne sykdommen var en gang Norges største helseproblem. Mot slutten av 1700­tallet hadde ikke landet sitt eget universitet, vi var ennå ingen selvstendig nasjon, men vi hadde vår egen sykdom. Den var ikke kjent fra noen andre steder og fikk ofte tilføyelsen «den norske». Charlotte Amalies brev gir oss et sjeldent innsyn i livet med sykdommen. Siden de fleste som led av den, var fattige og lite skrivekyndige, kjenner vi ingen andre personlige beretninger fra pasienter med radesyke. Enten har de ikke skrevet, eller så er det de har skrevet, ikke bevart for ettertiden. Men Charlotte Amalie korresponderte ustanselig med sin mann. Av hennes brev er det dessverre bare bevart ett, som i likhet med mannens brev til henne befinner seg i Nasjonalbibliotekets samlinger. Brevene gir et sjeldent innblikk både i livet i en norsk småby på slutten av 1700­tallet og hvordan det var å leve med en slik sykdom på den tiden. Radesyke var ingen spøk. I 1778 sammenlignet Rasmus Peter Langhorn, sogneprest i Bakke, den med selveste pesten: «Selv den av Tyrkerne nu saa meget ydmygende og ødeleggende Pest synes at indføre en slags Mildhed fremfor den forskrekkelige RadeSyge, Thi hin giør kort Process, og strax leverer Døden et Bytte efter andet, men denne piiner langsomt, døder seent og daglig og ufødte Slægter, og vanskaber veldannede Legemer.»

    Dødens fanger
    Som Langhorn beskriver, ga radesyken betydelige og langvarige lidelser. Det var en kronisk sykdom som gjorde stor skade på dem som ble angrepet, men sjelden stor nok til at de døde. Sårene Charlotte Amalie beskriver hos barna, har gitt sykdommen dens navn: den rada eller onde, slemme og stygge sykdom. I samtiden ble den beskrevet som ødeleggende og fortærende: «Om sig ætende», sa biskopen i Kristiansand stift, Hans Hagerup. Sårene angrep kroppen, i særlig grad ansiktet, gravde seg inn til benet og etterlot seg innsunkne neser og legemer i forråtnelse. Sykdommen ble også beskrevet som en nær­døden­tilstand. Legen Rasmus Frankenau fortalte at sykdommen etterlot sine ofre som «levende Aadsler», som snek seg rundt som «Skrækkebilleder for deres Medmennesker». Mens presten Andreas Faye beskrev den som «Overmaade spectaculeuse og miserable som Dødens virkelige fanger».

    Hospitaler for radesyke
    Fordi sykdommen var skremmende, og fordi den kom til å ramme i en historisk periode da man tenkte på befolkningen som en ressurs for staten – som det derfor gjaldt å holde ved god helse – ble det iverksatt tiltak. Det første var at tre kirurger ble sendt opp fra København for å behandle de radesyke. Tanken var at de skulle reise rundt på den norske landsbygda for å behandle folk der de bodde. Det viste seg å være vanskelig. Etter hvert ble det derfor etablert egne radesykehus. Tidligere hadde hospitalene vært som en slags oppbevarings­ eller sykehjem, altså steder for pleie og omsorg der eldre og syke som ikke hadde andre til å ta hånd om seg, ble værende livet ut. Radesykehusene skulle behandle folk, og pasientene skulle være der for en begrenset periode. Dette var de første sykehusene i Norge hvor man hadde som ambisjon å gjøre folk friske. For første gang fikk legene en sentral rolle både i utformingen og i den daglige driften av sykehusene. Legene fikk betaling for de pasientene som ble erklært friske, men ingenting for dem som ble skrevet ut som uhelbredelig syke. I 1822 fantes det i hele landet så mange som tusen pasienter innlagt med hudsykdommer, fordelt på i alt 16 sykehus for «venerisk Syge, Radesyge og andre ondartede Hudsygdomme». Femti år senere var de fleste av disse institusjonene blitt omdannet til ordinære sykehus. Behandlingen av radesyken kan derfor sies å utgjøre grunnmuren i utviklingen av det norske sykehusvesenet.

    Sendt til København
    Det første radesykehuset åpnet i Stavanger i 1773. Hendrich Deegen – en av de tre kirurgene som var blitt sendt av kongen til den norske landsbygda noen år tidligere – oppholdt seg mest i Flekkefjord. Han fortalte styresmaktene i København om en overflod av mennesker som var smittet med den såkalte «Radesyge». Årsaken var, trodde han, den store tilstrømningen av syke fra områdene utenfor i byen. De var blitt huset av byfolk – dels for penger, dels av medlidenhet – og dermed hadde de også smittet dem som hadde gitt dem husvære. Slik vokste sykdommen, og de mange syke hadde forårsaket en «saa almindelig Contagion [smitte]», at enhver manns tjenestefolk nå var blitt syke, hevdet Deegen, som la til at «Svagheden» var venerisk og «smitter som Pest». 

    Legens konklusjon var at et sykehus måtte opprettes i Flekkefjord. Han fikk viljen sin: I 1776 sto radesykehuset i byen ferdig, tegnet av den selvsamme Deegen. Det var til denne byen, Flekkefjord, Charlotte Amalie og mannen Jacob Christian Finckenhagen flyttet i 1795, i egenskap av sogneprest og prestefrue. De hadde giftet seg i 1786, og kom flyttende fra Kvinesdal. Finckenhagen var godt likt i prestegjeldet, og han stiftet der også et allmuebibliotek til folkets opplysning. 

    Vi vet ikke hvordan Charlotte Amalie og de tre barna ble syke, men vi vet at de i 1798 så seg nødt til å reise til København for å bli behandlet der. Mens Charlotte Amalie og barna reiste frivillig, var ikke det tilfellet med 13 andre pasienter som Deegen hadde fulgt til København rett før hans eget sykehus åpnet, våren 1776. 

    Det var Kongen som ønsket at pasienter som led av radesyke, skulle bli undersøkt av tvillingrikets beste leger. Slik kunne man en gang for alle få svar på hva denne mystiske sykdommen egentlig var. Myndighetene trodde pasientene ville bli glade for tilbudet om behandling i København, men Deegen klaget over at det var helt umulig å overbevise disse menneskene. Det endte med at lensmannen ble pålagt å hjelpe Deegen med å samle pasientene og om nødvendig med makt bringe dem til skipet. 

    «Overalt maae det være Taust indtil Skibet kommer», skrev amtmannen. I alt reiste 13 pasienter i alderen 9 til 50 år til København. Fire av dem døde på sykehuset samme år, like mange ble skrevet ut i juli og august. Resten ble værende i flere år før de fikk komme hjem.

    Smertefull adskillelse
    Charlotte Amalie og barna reiste altså frivillig og levde sannsynligvis under helt andre forhold enn dem som var blitt tvangssendt tyve år tidligere. Deegen døde i 1792, tre år før familien Finckenhagen ankom Flekkefjord. Men de kom i kontakt med to andre leger, Hans Munk og Lorentz Wilhelm Walther, som i 1796 hadde kommet fra København som omreisende leger til Kristiansand stift. Munk ble senere ansatt først ved radesykehuset i Stavanger og deretter ved et tilsvarende i Bratsberg, før han fikk stilling som inspektør for radesyken i 1807. Walther ble stadsfysikus i Flekkefjord og lege ved radesykehuset i 1799.

    I brevene fra Jacob Christian til Charlotte Amalie formidler sognepresten gode råd om behandling fra Walther, som han omtaler som en snill og omsorgsfull mann. Kanskje var han også involvert da Charlotte Amalie og barna reiste til København? At Jacob Christian Finckenhagen måtte sende vekk familien sin, opplevde han som en stor tragedie. I det bevarte brevet til kona skriver han at han ser henne «gaae fra den Ene og til den Andre, jig ser dine Taarer – og din Favn – og jeg raser – jeg taler med mig selv – jeg græder – og søger at skjule min Elendighed. Jeg lukker mine Sorger og mine Smerter inde – mine egne Børn – jeg tør ikke aabne meg for noget Menneske […] kun for Eders skyld ønskede jeg at leve». Gjennom hele tiden på Sørvestlandet hatet han klimaet der, han var nedbrutt over at kone og barn var borte, han havnet i økonomiske vanskeligheter fordi han måtte finansiere to husholdninger, og han forsøkte desperat å bli forflyttet til et mer innbringende embete. Han vek heller ikke tilbake for å utbrodere sine lidelser i ansøkningene: I søknaden til stillingen som sogneprest i Nes på Romerike i 1799 skrev han at «Min Helbred er nu næsten nedreven, og jeg ser min Opløsning snart i Møde». Han brukte også konas sosiale ferdigheter og strategiske plassering i det sentrale København som argument. Charlotte Amalie var dreven i sosiale sammenhenger og tok oppgaven svært alvorlig, til tross for at hun var syk. Hun hadde møter med kanselliråder og andre viktige medlemmer av de sentrale styresmaktene for å tale mannens sak. 

    Mineraler og urter
    Behandlingen som Charlotte Amalie ble tilbudt, og som hun forteller om i stor detalj, er lik den vi vet legene benyttet i samtiden. Men den er svært forskjellig fra den behandlingen som blir gitt i dag. Mor og barn fikk alle et utkok av mineralet antimon. Antimon ble av alkymistene kalt filosofens bly, og det ble ikke bare brukt til medisin, men også til sminke. I 1789 ble metallet innlemmet som et av grunnstoffene i det periodiske system av den franske kjemikeren Antoine Lavoisier. Charlotte Amalie skriver også at de alle bruker en mikstur av «china sarsaparille», som sannsynligvis var en blanding av kinabark og sarsaparilla. Dette var urter som hadde vært importert fra Sentral­Amerika siden 1500­tallet. Navnet kinabark har ikke noe med landet Kina å gjøre, men skriver seg fra det navnet urfolk i Amerika ga febersykdommer, nemlig quina­quina, eller kinakina. Mangor skriver i sitt Land-apothek at kinabark er bra mot skabb, radesyke, kjønnssykdom, gikt og «sure Ben». I 1820 ble virkestoffet kinin isolert fra barken, og dette ble utgangspunktet for moderne malariabehandling. Sarsaparillaplanten ble brukt mot kjønnssykdom og kronisk revmatisme. Dette var en dyr medisin, forbeholdt de mer velstående. Ordet kommer av spansk zarza (bjørnebær) og parilla (liten vinranke). Amalies sønn Søren fikk spansk flue som behandling for det gjengrodde øyet. Spansk flue var en medisin kjent fra antikken. Den inneholdt en gift som dannet blærer på huden, noe man trodde kunne helbrede hevelser. 

    Hva var det?
    Sett med dagens medisinske blikk hadde disse remediene liten eller ingen effekt. Vi vet da heller ikke hva radesyken var, og kan derfor vanskelig plassere den innenfor dagens medisinske kategorier. Hadde vi sendt en lege i en tidsmaskin tilbake til 1700­tallet, ville vedkommende sannsynligvis ha funnet ikke bare én, men mange ulike tilstander kategorisert under rubrikken radesyke. Muligens dreide det seg om lepra, skjørbuk eller syfilis, eller alle i kombinasjon. Eller kanskje ville legen ha blitt overrasket over å finne noe han aldri hadde sett maken til. Det som uansett er sikkert, er at pasientene selv oppfattet at de hadde radesyke. Snarere enn å forsøke å plassere radesyken i dagens sykdomskategorier bør vi undersøke hva pasientene selv og legene i samtiden forsto den som. Kanskje vil vi aldri finne svaret på hva radesyken egentlig var.

    Charlotte Amalie og Jacob Christians brev gir et unikt innblikk i hvordan det var å leve med denne sykdommen. Da Charlotte Amalie døde i den anselige alder av 79 år, 19. juni 1834, sto det i diktet Henrik Wergeland skrev til hennes begravelse, at hun «forløstes fra langvarige legemlige lidelser». Hun ble overlevd av to av sine barn: Christiana og Søren. De ble begge gift og fikk selv barn, Nils døde sannsynligvis tidlig. Da var den fryktede radesyken på retrett. Da Charlotte Amalie døde, var sykdommen radesyke også i ferd med å forsvinne fra Norge, og et viktig kapittel i Norges medisinske historie gikk mot en avslutning.

    Illustrasjon: Johan Ludvig Losting

  • Drømmeflyene som åpnet verden

    Av OLE WALBERG Journalist

    I dag kan vi reise med fly direkte fra Norge til Amerika, Afrika og Asia – og det tar bare noen timer. For vel 90 år siden ble Norge for første gang knyttet til det første nettverket i internasjonal, kommersiell luftfart. Om kvelden 16. juli 1927 landet Luft Hansas Dornier Wal-maskin fra Berlin og København på vannet innerst i Oslofjorden og la til ved Gressholmen. Den gang var teknologien fortsatt i støpeskjeen, trafikken var mikroskopisk og billettprisene skyhøye. Den gryende flyteknologien hadde utviklet seg raskt under første verdenskrig, og i 1924 begynte det nystiftede britiske flyselskapet Imperial Airways å tråkle seg sørøstover fra flyplassen i Croydon sør for London. I årene som fulgte, ble de første rutene til kontinentet forlenget til Kairo, Basra, Karachi og Calcutta og andre fjerne mål i «imperiet der solen aldri gikk ned». Flybåtene dominerte på de første langrutene, fordi de klarte seg uten tunge hjul og rullebaner. Gressholmen sjøflyhavn i indre Oslofjord var det norske tilknytningspunktet til det internasjonale rutenettet i starten, men den var bare åpen i sommersesongen. På 1930-tallet ble næringens operasjonsmønster formet slik vi kjenner det i dag. Ti år etter at det første passasjerflyet fra utlandet ankom Oslo, fikk Norge sin første helårs flyplass på Sola, og sommeren for 80 år siden åpnet Fornebu. 

    Tysker i front
    I tråd med Tysklands imponerende industriarv hadde flykonstruktøren Claudius Dornier ambisjoner om å gjøre et kraftig byks inn i fremtiden da han lanserte den store og avanserte, men kommersielt mislykkede flybåten DO X i 1929. Dr. Dornier gikk i flykonstruktørenes mest klassiske felle. Det var bare så vidt de kraftigste tilgjengelige motorene klarte å løfte flyet opp i en marsjhøyde på 3200 meter. Giganten hadde en maksimal startvekt på 56.000 kilo og 12 motorer med til sammen over 7000 hestekrefter. Maskinen hadde sin fulle hyre med å krysse Atlanterhavet. For å motbevise påstander om at flyet ikke oppfylte det viktigste kravet, nemlig å komme seg til værs, stappet Dornier 169 mennesker – men lite drivstoff – inn i sitt «Flugschiff» under en minneverdig testtur over Bodensjøen i oktober 1929. 

    Stort og avansert
    Bodensjøen var ikke noe tilfeldig valg. Versailles-freden etter første verdenskrig satte strenge begrensninger på tysk flyteknologi, og Dornier måtte bygge sin Do X på den sveitsiske siden av innsjøen. Maskinen klarte å komme seg på en presentasjonstur til New York, ved å ta det korteste havstrekket fra Vest-Afrika til Brasil, men ble forfulgt av uhell og tekniske problemer, og det viste seg også at flyet hadde en konstruksjonsfeil. Det ble bygget tre versjoner av Do X, og to av dem fikk strukturelle skader i halepartiet da de landet for hardt. Flyet vakte likevel oppsikt på grunn av dimensjonene og den avanserte teknologien. Det var 40 meter langt, hadde et vingespenn på 48 meter og ville ha satt en knusende passasjerrekord i samtiden. Flyet ga viktige erfaringer for fremtidige konstruksjoner, men delte skjebne med Howard Hughes’ «Spruce Goose» i Los Angeles 18 år senere: Do X ble aldri satt i kommersiell drift. 

    Datidens Dreamlinere
    Flyfabrikanten Handley Page i Hertfordshire bidro til å skaffe Storbritannia et hegemoni i sivil luftfart på 1930-tallet, da fabrikken laget to versjoner av en skreddersydd firemotors dobbeltdekker med en startvekt på nesten 13 tonn for Imperial Airways. Den første kom på vingene i 1930, og det ble bygget åtte maskiner. Kairo ble snart et knutepunkt for trafikk sørover i Afrika og østover til Asia, og fra begynnelsen av 1930-årene kunne Imperial Airways åpne nye ruter helt til Hongkong og Australia – sistnevnte etter hvert kjent som «kengururuten». I november 1935, på den andre siden av kloden, brakte den første Pan Am-clipperen 22 passasjerer over Stillehavet fra San Francisco til Manila på Filippinene, og året etter møttes de amerikanske clipperne fra USA og de første britiske Imperial-flyene fra Europa ved den lille flyslippen i Kai Tak i Hongkong. 

    Nord-Atlanteren
    Fortsatt gjensto den lange etappen over NordAtlanteren, og disse rutene kom bare så vidt i gang før annen verdenskrig satte en foreløpig stopper for den gryende kommersielle luftfarten. Rett før krigen brøt ut, ble det for første gang mulig å reise Jorden rundt med rutefly. På langrutene var det to–tre daglige stopp for tanking av drivstoff, og med hotellovernattingene kunne det ta halvannen uke å tilbakelegge de lengste strekningene, fra London til Hongkong eller Australia. Til sammenligning åpnet det australske flyselskapet Qantas i fjor en rute som går direkte med en Boeing 787 Dreamliner fra London til Perth i Australia på 17 timer. De britiske H.P.42-flyene var 30-årenes Dreamlinere, og man måtte regne med noen overraskelser. Men ingen personer mistet livet i ulykker med det tilsynelatende skjøre, men pålitelige flyet frem til det ble tatt ut av sivil tjeneste da krigen kom i 1939. Det var en ganske oppsiktsvekkende merittliste etter datidens forhold. 

    Først med flyvertinner
    Vingeoverflaten på Handley Page-flyene var nesten like stor som på en moderne Dreamliner, men sistnevnte veier nesten 20 ganger så mye. Dette, kombinert med datidens svake motorkraft og lave hastighet, gjorde at det ofte ble bruk for oppkastpotten under hvert sete. Det blir antatt at flysyke var hundre ganger hyppigere enn i moderne fly. Noen av flytypene på 1930-tallet hadde en imponerende hastighet i forhold til dampskipene, men ikke høyere enn at panoramavinduene kunne åpnes. Passasjerene ble anmodet om ikke å kaste gjenstander ut gjennom vinduene. I motvind kunne flyene bli frakjørt av et tog. Til tross for den enkle komforten kunne passasjerene nyte godt av et utsøkt tilbud av mat og drikke når været var fint. Imperial Airways var første flyselskap til å ta i bruk flyvertinner. Alle var utdannede sykepleiere, noe som sier litt om hvilke problemer man ventet seg underveis.

    Pan Am-clipperen
    I tillegg til Imperial Airways, som senere ble en del av British Overseas Airways Corporation (BOAC) og British Airways, var tyske Luft Hansa (Lufthansa fra 1933) og nederlandske KLM aktive pionerer i luftfartens barndom på 1920- og 1930-tallet, sammen med russere, franskmenn og italienere. Men bortsett fra tyskeren Claudius Dornier og hans Do X var det ingen som kunne skilte med samme dristighet og visjoner som Pan Am-sjefen Juan Trippe og hans clippere. Pan American World Airways (Pan Am) ble etablert i 1927, og året etter overtok Juan Trippe som primus motor i det som skulle bli verdens ledende flyselskap. De første årene ekspanderte det fra Karibia til hele Sør-Amerika, før Trippe fant ut at det kanskje gikk an å lage en rute over det veldige Stillehavet ved å hoppe fra øy til øy. At 1930-tallet ble flybåtenes tiår, var ikke minst Trippes fortjeneste. Hawaii, Guam og Manila lå der som perler på en snor, men avstanden var altfor lang mellom Hawaii og Guam til at det gikk an å fly non-stop. Ved å lete med lupe på atlaset fant han to sandbanker med noen enslige palmer, koralløyene Midway og Wake, henholdsvis seks og syv kvadratkilometer store. Navigasjonsmessig ville det by på store utfordringer å finne frem til disse små punktene etter mange timers flyvning i all slags vær, men i 1935 åpnet Pan Am sin første stillehavsrute for passasjerer med flybåten M-130. 

    Luksus i luften
    Pan Am tok for alvor teten som et ambisiøst selskap for velstående globetrottere da Boeing i 1939 leverte den første av 12 B314-maskiner med en rekkevidde som stilte alle konkurrentene i skyggen. – Det har ikke alltid vært et ork å fly, sa journalist Martha Gellhorn, som reiste fra San Francisco til Hongkong med ektemannen Ernest Hemingway bare noen måneder før den japanske bombingen av Pearl Harbor trakk USA inn i krigen i desember 1941. – Disse store flybåtene fra Pan Am var utrolige. Vi fløy hele dagen med romslig komfort, spiste og drakk som svin, stakk innom kapteinen og lyttet til medpassasjerene. Den lengste av etappene over Stillehavet var på 19 timer, og på disse distansene klarte Boeings Kina-clippere å få med seg opptil 74 passasjerer. Setene kunne omdannes til 36 køyer, men selskapet valgte å parkere hver kveld og la passasjerene overnatte på gode hoteller. Tur-retur-billetten for Gellhorn kostet 1400 dollar (ca. 126.000 kroner i dagens pengeverdi). Stillehavsruten og de europeiske langrutene østover gjorde at kloden krympet enda raskere på 1930-tallet enn da Suezkanalen og den transkontinentale jernbanen gjennom USA åpnet i 1869. Men i begge tilfeller var det et svært begrenset antall passasjerer som dro nytte av de nye snarveiene de første årene. På flybåthavnen i Kai Tak i Hongkong møtte Gellhorn og Hemingway flyene fra Imperial Airways, som kunne ha brakt dem videre vestover til Europa. Snart kunne man reise Jorden rundt med rutefly på under fire uker, men krigsutbruddet høsten 1939 satte en foreløpig stopper for all internasjonal sivil luftfart.

    Hjulene veide for mye
    Den viktigste årsaken til at Pan Am valgte flybåt over Stillehavet, var at hjulunderstell veide så mye at det ville blitt umulig å klare de lengste dagsetappene. For passasjerene var det kan skje en betryggelse å vite at flyet kunne nødlande nær sagt hvor som helst på det veldige havet så sant det ikke var for mye sjøgang. I tillegg var det langt mellom de godt utbygde flyplassene på land før annen verdenskrig. Situasjonen endret seg under krigen da det ble bygget mange landingsbaner for tunge bombefly, og flyteknologien gjennomgikk også en rivende utvikling i krigsårene. Da freden kom, var det over og ut for de store flybåtene.

    Foto: Bundesarchiv

Tidligere utgivelser

Kan leses digitalt dersom du er abonnent. Bestill abonnement her