Utgave 6 2019

Hun er omtalt som USAs hemmelige president – den første kvinnen ved roret i Det hvite hus. Edith Wilson tok styringen da ektemannen og president Woodrow Wilson fikk slag.

Smakebiter fra utgave 6:

  • Doping, maktkamp, juks og triumfer

    Av JENS-PETTER GJELSETH
    Journalist, spaltist og kommunikasjonsrådgiver. Tidligere bl.a. sportsreporter i VG.

    Team Sky ble historie nå i vår. Det britiskbaserte superlaget ble til Team Ineos. Ingen idrett i verden er forbundet med så mange myter og legender, så mye heltedyrkelse og så mange journalistiske språkblomster som sykkelsporten. Alpe d’Huez, Passo Pordoi, Cimma Coppi, Mont Ventoux, Arenberg er like hellige for sykkelfansen som Wembley, Old Trafford og Anfield er for ihuga engelske fotballsupportere. Og så er det de ikoniske lagene. Her tar vi for oss noen av sportens største og mest berømte lag. Team det fortsatt snakkes om.

    PEUGEOT: med i over 100 år
    Vi starter med Peugeot, bil- og sykkelprodusenten som faktisk har vært med sykkelfeltet i langt over 100 år. Historien går helt tilbake til 1882. I den franske byen Montbéliard ble de første syklene produsert av det som siden midten av 1800-tallet hadde vært en vannmølleprodusent. Den første seieren på en Peugeot-sykkel ble notert av franske Paul Bourillon. Han vant sprint-VM i København i 1896. Den franske syklisten Hippolyte Aucouturier kjørte på Peugeot-sykkel da han sto for den første Tour de France-skandalen i 1904. Han brukte tog og bil for å komme seg gjennom noen av de seks etappene i det harde rittet. Dette ble selvfølgelig oppdaget, han mistet fjerdeplassen, og første negative kapittel i sykkelsportens historie ble skrevet. Peugeot vant Tour de France fire år på rad. Belgieren Philippe Thys tok også to sammenlagtseire for laget i Tour de France i 1913 og 1914. Så brøt første verdenskrig ut, og sykkelsporten måtte ta en dramatisk og ufrivillig pause. Store suksesser fulgte etter krigen, men også tragedier. I 1967 døde briten Tom Simpson under den 13. etappen av Tour de France, på vei opp «dødens fjell» Mont Ventoux. Han hadde amfetamin i lommene. Obduksjonen fortalte tydelig om misbruk av ulovlige preparater. Bevisene var overveldende.

    BIANCHI: først med gummihjul
    Som 21-åring i 1885 startet Edoardo Bianchi produksjon av syklene han ga sitt navn. Tre år senere satte han gummidekk på farkostene. Bianchi er historiens mest kjente merkevare innen sykling. I Italia er merkevaren på topp tre uansett kategori. Italias to store stjerner Fausto Coppi og Felice Gimondi er synonyme med Bianchi. Da Fausto Coppi døde av malaria i 1960, ble det erklært landesorg. Mange italienske foreldre døpte i årene etterpå sine sønner for nettopp Fausto. Noen la også til mellomnavnet Bianchi

    FLANDRIA: startrampe for stjernene
    Den belgiske sykkelprodusenten Flandria etablerte i 1957 et lag med belgiere som sentrale stjerner. Mange belgiske ryttere «stakk innom her» før de ble voksne. Eddy Merckx, for å nevne én. Men den store stjernen var Freddy Maertens. Merckx og Maertens delte i disse årene Belgia i to. De to kunne ikke samarbeide, og flere historier underbygger rivaliseringen. Under VM i 1973 hadde Merckx slitt seg løs fra feltet, og han ville vunnet om ikke Maertens hadde «tauet ham inn». Med på lasset var imidlertid også italieneren Felice Gimondi. Han vant – selvfølgelig. Først i 2007 tok Merckx og Maertens hverandre i hendene. Fiendskapet var tilsynelatende slutt.

    RALEIGH: stjerner i alle ledd
    I 1972 kom den nederlandske stjernen Peter Post på banen med et nytt lag smekkfullt av stjerner. Han la opp som syklist og ville bruke sin erfaring og sine forbindelser til å få Nederland på sykkelkartet igjen. I 11 år herjet stjernene til «Big Man» på landeveien. Tre av lagets stjerner ble verdensmestre på landevei: Jan Raas, Gerrie Knetemann og Hennie Kuiper. I 1983 var det slutt. Big Man, Peter Post og superstjernen Jan Raas røk uenige. De delte laget i to – og syklet videre hver sin vei.

    MOLTENI: verdenskjent pølsesjappe
    Den italienske spekematprodusenten Molteni – med sete i byen Arcore – startet et sykkellag som hovedsakelig ble drevet av far og sønner. I 18 år fra 1958 og til sesongslutt i 1976 bidro pølsefabrikanten til å gjøre sine produkter kjente gjennom sporten. 663 ritt ble vunnet der lagets logo og sponsor ble profilert. «Kannibalen» – den belgiske legenden Eddy Merckx’ klengenavn – gjorde sitt til at denne sykkelskjorten ble udødelig. I 1974 ble han den første som vant både Tour de France, Giro d’Italia og VM i samme år.

    MAPEI: verdens beste i åtte av ti år
    Den italienske byggevareprodusenten Mapei eksisterte som sykkellag fra 1993 til 2002. I den tiden ble laget kåret til verdens beste åtte ganger. De produserte fem verdensmestre: Abraham Olano (1995), Oscar Freire (2001), Paolo Bettini (2002), Oscar Camenzind (1998) og Johan Museeuw (1996).

    SALVARANI: først og fremst Gimondi
    Kjøkkenutstyrsprodusenten Salvarani kom med i sporten i 1963. Laget var selvfølgelig registrert i Italia, og det var på dette laget (sammen med Bianchi) at Felice Gimondi for alvor ble superstjerne. Han vant både Giro d’Italia og Paris-Roubaix i Salvarni-trøyen.

    RABOBANK: flyktet fra doping
    Nederlandske Rabobank entret sykkelsirkuset i 1996. I 2012 annonserte selskapet at de ville trekke seg fra profesjonell sykkelsport. Hovedgrunnen var dopingproblemene som kom mer og mer frem i dagen. 19. juli 2007 ble lagets danske stjerne Michael Rasmussen utestengt fra laget. «Kyllingen», som han ble kalt, ble ikke felt for doping,
    men for brudd på meldeplikten til dopingkontrollørene. Han var uansett sterkt medvirkende til å stanse Rabobanks voldsomme og årelange satsing på sykkelsporten. Storbanken ønsket ikke lenger å identifiseres med en idrett der dopingspøkelset var stort og uforutsigbart.

    Tour de France – verdens mest kjente årlige sportsarrangement – gikk av stabelen første gang i 1903. Det første rittet var på 2428 kilometer og besto av seks etapper. Den lengste gikk fra Paris til Lyon, en distanse på 467 kilometer. Allerede fra starten av ble løpet populært, spektakulært og ikke minst omspunnet av myter og tvilsomme historier. Distansene var så lange at syklistene også måtte tråkke om natten. Da var det ikke like enkelt for arrangører og dommere å passe på …

    Foto: Getty Images

  • Steinen som rullet utfor stupet

    Av ASBJØRN BAKKE
    Journalist i Aftenposten

    Rundt midnatt natt til 3. juli er det 50 år siden Lewis Brian Hopkin Jones endte et kort og kaotisk liv i et svømmebasseng utenfor huset sitt på Cotchford farm i Sussex i England – 27 år gammel. Noen hevder hardnakket at han ble myrdet, men politiets konklusjon er drukningsulykke etter stort inntak av alkohol og beroligende midler. Få har satt større spor etter seg i musikkhistorien. Bare tre uker før han døde, var Jones blitt sparket ut av bandet han startet og ga navn: The Rolling Stones. – Han tok for mye narkotika av feil type og fungerte ikke som musiker. Vi visste ikke når han dukket opp eller hva slags tilstand han ville være i om han kom, sa sangeren Mick Jagger senere.

    Sex & drugs & rock’n roll
    Brian Jones hadde ikke kontroll på eget liv lenger da han døde, men det begynte så bra. Han bodde i Cheltenham, tre timer fra London og var sønn av foreldre som hverken røkte eller drakk og sverget til den smale sti. Som barn var Brian et skolelys og glad i å drive med sport, spesielt cricket. Foreldrene ga ham tidlig en klarinett, og han la sin elsk på jazzen til svarte amerikanske artister som Louis Armstrong, Duke Ellington, Count Basie og Charlie Parker. Snart suget han også til seg alt han hørte av blues og rock’n roll. Foreldrene anså alt dette for å være degenerert musikk. Det hindret ikke Brian i å skaffe seg en gitar. I tenårene endret alt seg. Brian opponerte mot skolen og stadig mer frustrerte foreldre. Han, som alltid hadde vært hjemme til klokken ti om kvelden, ble opptatt av to ting: musikk og jenter. Litt senere skulle han legge til en tredje hovedinteresse: rus. Et kort og hektisk liv i sex & drugs & rock’ n roll var i gang.

    Fire barn som tenåring
    Som 15­åring spilte han gitar i Bill Nile’s Delta Jazzmen, samtidig som han startet sitt første band, The Barn Owls. Han rakk å bli 16 før han ble far til sitt første barn med en jevngammel jente. Babyen ble umiddelbart adoptert bort. Et drøyt år senere fikk han et nytt barn. Denne sønnen ble også adoptert bort. Omtrent samtidig fikk han et barn med en gift kvinne, som oppdro det sammen med ektefellen. Ytterligere ett år senere fikk han nok et barn med kjæresten Pat Andrews. Hun beholdt barnet, men Jones flakset snart videre. Brian Jones var fortsatt tenåring, men far til fire og hadde en utflytende livsstil. Humørsvingningene var også store. Han kunne være elskelig det ene øyeblikket og spydig det neste.

    Elsket blues
    Innimellom jenter og graviditeter var han blitt en usedvanlig god gitarist. Han tok en periode artistnavnet Elmo Lewis og hørte på bluesplater til forbilder som Elmore James, John Lee Hooker og Muddy Waters. I tiden rundt 1960 var disse svarte, amerikanske artistene ukjente i Storbritannia og ignorert i hjemlandet USA. Bluesmusikken var det få som kjente til og brydde seg om. Jones ble den første i Storbritannia som spilte slide (et rør som tres på ringfingeren og dras opp og ned på gitarhalsen) på elektrisk gitar. Stilen hans vakte oppsikt, såpass at han som 19­åring fikk spille i orkesteret til den anerkjente jazzmusikeren Chris Barber og i Blues Incorporated, bandet til nestoren Alexis Korner. Mens de andre som elsket blues, så på det som sær motstrømsmusikk for en indre krets, var Jones overbevist om at musikkformen hadde kraften i seg til å bli populær blant ungdom. I mars 1962 flyttet han til London og startet et band for å kunne bevise det, Brian Jones’ Blues Band. Målet var ikke bare å gjøre bluesen populær, men også å bli berømt selv. Keyboardist Ian Stewart var den første han rekrutterte.

    Tok inn både Jagger og Richards
    Mick Jagger og Keith Richards var også av og til med Korner på scenen. De beundret Jones. Han ba Jagger om å bli vokalist i bandet sitt. – Jeg blir ikke med hvis ikke Keith også får være med, svarte sangeren. Alexis Korner, som hadde sett hvor tett det var mellom Mick og Keith, advarte Brian: – Ta én, ikke begge. Korner var redd for at de to ville ta kontrollen over bandet Jones snart døpte om til The Rollin’ Stones (g­en kom til ett år senere). De debuterte på London­klubben Marquee 12. juli 1962. Først et halvt år senere hadde besetningen stabilisert seg, med trommeslager Charlie Watts og bassist Bill Wyman på plass. Noen uker senere var de i studio for første gang. The Rollin’ Stones spilte mye på klubber som Marquee, Flamingo og Ealing. Brian Jones var bandets ubestridte leder den første tiden og dets mest velutviklede musiker. Han lærte Mick Jagger å spille munnspill og andregitarist Richards viktige tricks. Det var også han som var showmannen på scenen.

    Hjelp av Lennon og McCartney
    En vårdag i 1963 så 19­-åringen Andrew Loog Oldham dem på scenen. Han manøvrerte seg inn i gjengen og tok snart en manager­ og produsentrolle. Noe av det første han fikk til, var å overtale de andre til å redusere Ian Stewart til studiomusiker. Seks på scenen var for mange, mente Oldham, og Stewart så eldre ut enn de andre. Han passet ikke inn i et band som skulle bli ungdomshelter. Sparkingen av Stewart var illustrerende for klimaet i The Rolling Stones. The Beatles var i langt større grad en kameratgjeng. I Stones kunne de være nærmest nådeløse mot hverandre. Det skulle Brian Jones få erfare. Oldham produserte den første singlen deres, en versjon av Chuck Berrys «Come On», som ble sluppet i juni 1963. Den nådde 21. plass på hitlisten. Den neste låten fikk de av John Lennon og Paul McCartney, som dukket opp i The Rolling Stones’ øvingslokale. Mens Jagger og Richards så på, skrev The Beatles­paret ferdig «I Wanna Be Your Man» der og da – og ga den bort. Det var Brian Jones’ slidegitar som ga særpreg til The Rolling Stones’ rå versjon. Låten klatret til 12. plass. Bandet til Jones var i ferd med å gjøre seg bemerket.

    Frontfiguren i Stones
    The Rolling Stones var i utgangspunktet et band basert på å spille rastløse, energiske versjoner av svart blues og rhythm’n’blues. Bandet toppet hitlisten i hjemlandet første gang sommeren 1964 med The Valentinos’ «It’s All Over Now». Da bragden ble gjentatt med deres innspilling av Willie Dixons «Little Red Rooster» noen måneder senere, gikk Brian Jones’ drøm virkelig i oppfyllelse. Det var en sakte blueslåt, der han fikk briljere som slidegitarist. Blues var plutselig blitt popmusikk. Han hadde fått rett. På denne tiden lot Jones håret gro. Han var i ferd med å utvikle en ubeskjeden klesstil og var forfengelig på grensen til narsissistisk. Det blonde håret lå som en stor lue rundt hodet og endte i en markant pannelugg, en stil som alle medlemmene i amerikanske The Byrds kopierte senere. Visuelt var han den mest fremtredende i Stones. – Keith og Mick sto i skyggen. For det var umulig ikke å se på den blonde fyren på gitar. Han hadde en tiltrekningskraft som var umulig å ignorere. Samtidig var det noe skrudd ved ham, forteller Eric Burdon, sanger i konkurrerende The Animals i Paul Trynkas biografi om Jones. Det var ikke tilfeldig at det er Brian Jones som er den fremtredende på det ikoniske coveret til gruppens debutalbum The Rolling Stones.

    Kollapset i Chicago
    Jones var selvsikker nok til å erstatte Keith Richards’ gitarspill med sitt eget på det albumet. Likevel var han i ferd med å tape lederposisjonen i bandet. Jagger og Richards var imponert over låtskrivingen til Lennon og McCartney, og Oldham oppmuntret dem til å ta utfordringen. Han anså dem som viktigere enn Jones. Selv om han var den klart beste musikeren, hadde han ikke den samme drivkraften når det kom til å skrive egne låter. Samtidig oppdaget de andre at han hadde gitt seg selv fem pund mer i uken i honorar. Det ble oppfattet som et svik mot fellesskapet og var med på å underminere autoriteten hans. Det hjalp heller ikke på posisjonen hans at han hadde helseproblemer. Han slet tungt med astma, noe som ikke ble bedre av at han røkte det han kom over. Jones kunne tømme en flaske whisky på en time eller to og hadde stor appetitt på narkotika. I november 1964 kollapset han på turné i Chicago og gikk glipp av fire konserter mens han lå på sykehus.

    To nye barn
    I juli samme år hadde han fått sitt femte barn med Linda Lawrence, som akkurat hadde rukket å bli ekskjæreste. Omtrent samtidig var den nye kjæresten Dawn Molloy blitt gravid. Det forholdet varte ikke lenge. Stemningen var alt annet enn god innad i The Rolling Stones heller. Brian Jones ble stadig oftere hundset og overkjørt, samtidig som han ble stadig mer ustabil. Mentalt hadde han store svingninger, og LSD forsterket hans paranoide tendenser. – Hvor er du på paranoiameteret i dag, Brian? spurte Bob Dylan da de to møttes under den fjerde Stones­turneen i USA i 1965. Selv om livet hans var stadig mer kaotisk, var Brian Jones fortsatt musikalsk søkende. Jagger og Richards skrev låtene, men han satte større preg på mange av dem enn de liker å innrømme nå i ettertid. Ifølge Bill Wyman var det Jones som skrev melodien til kjempehiten «Paint It Black» uten å få æren for det. Og det var han som hele tiden utvidet instrumenteringen. Som multiinstrumentalist var han genuint nysgjerrig på musikk fra andre kulturer og brakte blant annet inn indisk sitar. Med «(I Can’t Get No) Satisfaction» i 1965 satte Keith Richards ham for første gang i skyggen som gitarist, men Jones fortsatte med markant musikalsk fargelegging på albumene Aftermath (1966), Between the Buttons (1967) og Their Satanic Majesties Request (1967). Det står Jagger/Richards under klassikeren «Ruby Tuesday», men den ble skrevet av Jones/Richards.

    Forlatt i Marokko
    Disse årene var han sammen med modellen Anita Pallenberg, som var 22 år da de møttes i 1965. Hun var en like stor hedonist som ham. Ingen av dem dro i festbremsen når det kom til sex eller rus. Mens Brian Jones tilbrakte 25­-årsdagen på et sykehus i Spania i februar 1967, fullstendig utkjørt, ble Pallenberg og Richards elskere. Hun vendte tilbake til Jones da han kom ut fra sykehuset, og de to fortsatte narkotikakjøret. Brian og Anita endte i håndgemeng litt senere på våren i Marokko. Han ville ha sex med henne sammen med to prostituerte, og det endte i krangel. Hun løp til Richards, og sammen med Jagger etterlot de Jones uten penger på hotellet og fløy hjem til London. Bruddet med Pallenberg skal ha gått tungt inn på ham, men at han ble dumpet av sine to bandkompiser, skal ha vært verre. Richards og Pallenberg var sammen helt til 1980. I juni 1967 dro Brian Jones til California for å introdusere sin gode venn Jimi Hendrix, som da fortsatt var helt ukjent i USA, under Monterey­festivalen. Der oppdaget han nye stoffer, som fikk den nedadgående spiralen til å akselerere. Etter det var han ofte i elendig form. Ofte mistet han grepet helt, han var ruset, paranoid og deprimert. Det ble ikke bedre av at han ble betraktet som et utskudd av øvrigheten, var et favorittmål for politiet og måtte i retten flere ganger. Samtidig var han fortsatt et stilikon, ikke minst fordi klærne ble stadig mer outrerte.

    Kastet ut av eget band
    I studio med The Rolling Stones fungerte han bare unntaksvis, de siste sangene han bidro på, var «Midnight Rambler» og «You Got the Silver», begge innspilt i februar og mars 1969. Den våren hentet de andre inn Ry Cooder og Mick Taylor til å gjøre gitarspillingen Jones normalt ville gjort. I juni var det slutt. Det diskuteres om Brian Jones spilte seg selv ut over sidelinjen i sitt eget band eller om Richards og Jagger frøs ham ut. Begge deler er nok sant. Livet hans var et kaos, og han var åpenbart alt annet enn lett å ha med å gjøre. Men til tross for sin kaotiske livsstil var Brian Jones en sart sjel. The Rolling Stones var hans eneste familie etter at foreldrene hadde kastet ham ut før jul i 1960. Keith Richards reduserer åpenbart Jones’ betydning for The Rolling Stones i sin selvbiografi Livet. Både han og Jagger har i ettertid vektlagt hvor håpløs og uberegnelig Jones var. Men det var bare 12 av 930 Stones­konserter Jones uteble fra.

    – Sviktet av venner
    Brian Jones ble funnet livløs i sitt eget svømmebasseng like før midnatt 2. juli 1969. Gamlekompisene i The Rolling Stones var kommet ett minutt og 30 sekunder inn i en innspilling av Stevie Wonder-­låten «I Don’t Know Why» da telefonen ringte i studio og noen fortalte at Brian Jones var død. Låten ble aldri ferdig. Bare Charlie Watts og Bill Wyman kom i begravelsen. Det er skrevet flere bøker som prøver å underbygge at Jones ble myrdet. Teoriene er flere og temmelig tynne. I Trynkas Jones-­biografi er Pete Townshend, Jones-­venn og gitarist i The Who, tydelig om hvem han mener har ansvaret for at Brian Jones ikke ble eldre: venner som ham selv. – Brian skulle vært brakt til et psykiatrisk sykehus, ikke fått lov til å flyte rundt i et oppvarmet svømmebasseng etter å ha tatt beroligende. Skal jeg være ærlig, så er jeg en av de vennene som skulle ringt etter den ambulansen.

    Brian Jones og The Rolling Stones spiller den nye singlen «Paint It Black» i BBC-programmet «Ready Steady Go» i oktober 1966. Låten var den første som toppet hitlisten med sitar som en del av instrumenteringen. Det var Jones som spilte den, han hadde også vært sentral i å utforme låten, som var inspirert av marokkansk musikk.

    Foto: Getty Images

Tidligere utgivelser

Kan leses digitalt dersom du er abonnent. Bestill abonnement her