Utgave 7 2020

Japans vekst og fall. Fra slutten av 1800-tallet marsjerte det moderne Japan fremover i et rasende tempo. Så ble alt utsletter i Hiroshima og Nagasaki i 1945.

Smakebiter fra utgave 7:

  • Imperiet rundt Østersjøen

    Av FREDRIK LARSEN
    Redaktør i Aftenposten Historie

    Midtsommer året 1630, på øya Usedom ved Østersjøen nord i Tyskland: På kne i bønn foran sine 12.000 mann står Gustav 2. Adolf. «Løven fra Norden» som drømte om å bli tysk keiser. Den største svenske gjennom alle tider, vil mange hevde. Han nølte aldri med å kaste seg ut i kamp. Motstanderen: Keiser Ferdinand 2. nede i Wien. Overhode for Det hellige romerske riket av den tyske nasjon. Svenskekongen er lansert som frelseren i krigen mot den katolske keiseren. Den lutherske sidens etterlengtede redningsmann i nøden. Akkurat nå er lille Sverige i ferd med å ta et avgjørende skritt på veien til å bli en europeisk stormakt. De går til angrep i Tyskland – og møter i første omgang få hindre.

    Beleiring
    Provinsen Pommern var en hjørnestein i den svenske stormaktspolitikken på 1600-tallet. Hansabyen Stralsund ved sundet mellom fastlandet og øya Rügen ble Sveriges første befestning på tysk jord. Protestantene i byen nektet å underlegge seg de katolske styrkene til keiser Ferdinand. I 1628 ble byen beleiret, men sto imot med hjelp fra dansker – og 600 svenske knekter. Europa befant seg midt oppe i sin første, katastrofale storkrig – for ettertiden kjent som trettiårskrigen. To år etterpå var Sverige tilbake for fullt, og skulle bli værende i nærmere 200 år. Gjennom traktaten i Stettin ble hertugdømmet Pommern tvunget til å gå inn i en «evig» allianse med Sverige. Innen ett år hadde svenskene fullbyrdet den militære okkupasjonen av området. Høsten 1630 hadde de to hovedfestninger i Pommern: Stettin med 4200 soldater og Stralsund med 3100.

    Billett til Tyskland
    Innenfor de hvite klippene på kysten av Rügen ligger det flate slettelandskapet i Pommern. Dette var den største svenske provinsen i dagens Tyskland under stormaktstiden. Pommern bød på rike jordbruksområder og en inngangsbillett til det maktpolitiske spillet på kontinentet. Området utgjorde omkring 10.000 kvadratkilometer, omtrent som Skåne. Først ved freden i Westfalen i 1648 fikk Sverige formell kontroll over området. Det gikk imidlertid enda 15 år før adel og byborgere gikk med på å hylle den svenske kongen. Landområdet var preget av en sterk, privilegert adel og en stor klasse livegne bønder, som på slutten av 1700-tallet utgjorde to tredjedeler av befolkningen på landsbygda.

    Postbåt fra Sverige
    Selv om Pommern fikk svensk konge, var det fremdeles en del av det tysk-romerske riket. Svenskene arvet lover og regler fra tidligere makthavere og måtte ta hensyn til adelen. Den svenske regenten sto som hertug av Pommern under keiseren i rang. Kongemakten i Stockholm var representert ved en generalguvernør, som først fikk sete i Stettin. Fra 1684 gikk det ukentlig postrute mellom Stralsund og Ystad. Fem år senere begynte avisen Stralsundischer RelationsCourier å rapportere nyheter fra hele det svenske imperiet. Likevel ble den svenske statens tilstedeværelse begrenset. Pommern under svensk styre var i lang tider herjet av krig og kaos. Når soldater skulle forsynes, var det lokalbefolkningen som ble plyndret og herjet – enten den ene eller den andre hæren trampet over jorden.

    En konge med løsskjegg
    I starten av Den store nordiske krig var Pommern uberørt. Men i 1711 rykket fiendene inn – fra øst, vest og sør. Danmark, Russland og Sachsen var ute etter den svenske skalpen. Nok en gang ble Stralsund beleiret. Norske styrker fra 2. Trondhjemske regiment og Det vervede regiment deltok i den store koalisjonen som gikk til angrep på byen i juli 1715.
    Innenfor bymurene befant den svenske kongen seg. Klokken to om natten 11. november 1714 hadde nemlig selveste Karl 12. banket på byporten Triebseer Tor i det svenske Stralsund – forkledd med løsskjegg. På to uker hadde han tilbakelagt 215 mil i hest og vogn fra et opphold i Det osmanske riket. I en periode med hard beleiring oppholdt han seg i byen og ledet forsvaret av Pommern bak Stralsunds murer. Byen var innestengt, og i Østersjøen utgjorde den danske flåten en stor fare. Men kongen kom seg til slutt over havet og gikk i land i Trelleborg i desember 1715. Stralsund falt, og i fem år frem til 1720 var Pommern under dansk styre.

    Pommern blir delt
    Svensk Pommern ble delt i 1720 etter Den store nordiske krig og hovedstaden flyttet til Stralsund. Dagens Stralsund bærer et visst preg av det. Ikke bare finnes det en minnetavle over Karl 12.s opphold og en byste av «Løven» Gustav Adolf i rådhuset; på torget i gamlebyen står det barokke kommandanthuset fra 1751 med en kopi av det svenske riksvåpenet i gavlen. Historieinteresserte kan følge Schwedenstrasse gjennom Pommern og blant annet besøke universitets- og hansabyen Greifswald. Universitetet fra 1456 ble en viktig utdanningsinstitusjon for svensker, og et antall nordmenn studerte også her.

    Julklapp
    På slutten av 1700-tallet hadde Svensk Pommern ca. 100.000 innbyggere, men noen større svensk befolkning var det aldri. I motsetning til i Skåne og Blekinge drev svenskene ingen bevisst forsvenskningsprosess i Pommern. Over tid oppsto likevel en svensk-tysk blandingskultur. – Tyskerne i Pommern snakket ikke svensk, men de følte seg svenske på et kulturelt og kanskje konstitusjonelt og patriotisk vis, sier idéhistoriker Andreas Ön ner fors ved Göteborgs universitet.
    Det svenske språket var likevel i bruk blant militære, adelsfamilier og studenter. Ifølge Önnerfors var kjennskapen til svensk stor i «hovedstaden» Stralsund, og forskjellen mellom det lokale nedertyske talemålet og svensk var heller ikke enorm. En undersøkelse så sent som i 1936 viste at ord som «julklapp» fortsatt levde i Pommern.

    Svensk på ordentlig
    I 1806 blir det tysk-romerske riket oppløst. Sverige strammer grepet i Pommern. Sterke krefter i den svenske staten vil fullstendig inkorporere provinsen i Sverige. Det holdes en svensk riksdag i miniatyr i Greifswald. Kongen, Gustav 4. Adolf, oppholder seg lenge på pommersk jord, og har planer om å grunnlegge en ny svensk by på Rügen – Gustavia. Mange i Pommern idealiserte sin nordiske tilhørighet ved inngangen til 1800-tallet. Noen ville bli svenske – på ordentlig. Men hvorfor ble det aldri noe av?

    Litografi av Carl Andreas Dahlström

  • Ulvhild er en parentes i norsk historie. Men hun var opphav til flere av Europas fyrstehus.

    Av TERJE AVNER Journalist

    I året 1019 giftet Olav Haraldsson (senere kjent som Olav den hellige) seg med Astrid. Hun var datter av den svenske kongen Olof Skötkonung (ca. 980–1021/22) og hans frille Edla. Som vanen var på den tiden, ble giftermål inngått som politiske allianser, ikke fordi det hadde oppstått varme følelser mellom kvinne og mann. Olof Skötkonung skal ha hatt et mål da han ga sin datter til den unge, norske kongen. Han hadde nemlig vært delaktig i kampen mot Olav Trygvasson, som falt i sjøslaget ved Svolder i år 1000, og nå ville han pynte på et heller anstrengt forhold mellom kongehusene i Norge og Sverige. Skjønt svenskekongen var i utgangspunktet ikke mye villig. Han måtte overtales av stormenn på begge sider av grensen. De ville at Skötkonung skulle gifte bort sin ektefødte datter Ingegjerd til Olav, men Olav måtte nøye seg med uektefødte Astrid. Bryllupet sto i byen Olav Haraldsson hadde etablert i 1016, rett etter det avgjørende slaget ved Nesjar i Vestfold. Det var Borg (Sarpsborg) i Østfold. Snorre beskriver Astrid i rosende vendinger: «Hun var en svært vakker kvinne og visste vel å velge sine ord, blid og medgjørlig og gavmild på gods. Da hun var voksen, var hun ofte hos sin far, og alle mennesker likte henne godt.»

    Fikk en datter i Borg
    Olav Haraldsson og Astrid Olofsdatter fikk en datter i 1020 – lille Ulvhild. Antagelig hadde hun sine første leveår i Borg. Olav hadde etablert en kongsgård der, og byen fungerte på mange måter som hovedstad i årene han regjerte frem til 1030. Kong Olavs første år som regent var relativt rolige, men da Ulvhild var åtte–ni år gammel, begynte det å brenne under føttene på faren hennes. Han styrte strengt, og motstanden blant stormenn i landet økte. I 1028 kom danskekongen Knut den mektige med en flåte på 50 skip og ble hyllet som konge på Øreting i Trøndelag. Kong Olav flyktet med familien sin til Sverige, og for første gang dukker Ulvhild opp i Olav den helliges saga. I Snorres Heimskringla heter det: «Disse var da med ham: Astrid, Ulvhild, dattera deres, Magnus, sønn til kong Olav …» Ulvhild var Olavs eneste ektefødte barn. Sønnen Magnus hadde han fått i 1024 med Alvhild, en tjenestekvinne på kongsgården. Kong Olav reiste videre til Gardarike (i det nåværende Russland og Ukraina).
    Snorre skriver: «Dronning Astrid og Ulvhild kongsdatter ble igjen i Svitjord (Sverige). Men kongen tok med seg sønnen Magnus østover.» Så er det lenge stille om Ulvhild. Faren Olav falt i slaget på Stiklestad i 1030, og halvbroren hennes Magnus var blitt hentet hjem fra Gardarike og utropt som ny konge i Norge i 1035. Antagelig reiste Ulvhild og moren hennes Astrid tilbake til Norge samme år. Det er antatt at Ulvhild inntok en hedret og respektert posisjon som ektefødt datter av kong Olav, som etter hvert begynte å bli gjenstand for helgendyrkelse.

    Giftet bort som våpen
    8. juni 1042 døde den danske kongen Hardeknut. Magnus følte han hadde krav på Danmark etter Hardeknuts død. Ifølge Snorre hadde han og Hardeknut hatt en avtale: De «svor hverandre brorskap, og satte fred seg imellom så lenge de levde begge to. Om en av dem døde sønneløs, skulle den som levde lengst, ta land og folk etter ham». Avtale eller ikke, det lyktes i alle fall Magnus å fylle tomrommet etter danskekongens død. Og kanskje var det fordi danskene følte seg truet i sør av venderne, et vestslavisk folk. Danskene var ikke de eneste som følte trusselen fra venderne. Det gjorde også hertugdømmet Sachsen. Magnus så mulighetene i en felles front med Sachsen mot venderne. Og han hadde et middel – halvsøsteren Ulvhild. I 1042 eller -43 giftet han henne bort til Ordulf, hertug av Sachsen, sønn og arving til den største lensherren i Nord-Tyskland. Han var to år yngre enn Ulvhild. Adam av Bremen – prest, forfatter og historiker fra Bremen i Tyskland – forteller at Ulvhild ble festet til Ordulf under forhandlinger i Slesvig, og at erkebiskopen av Bremen og biskopene av Hildesheim og Slesvig forrettet ved bryllupet.

    Nesten en ikke-person
    Høsten 1043 slår kong Magnus til mot venderne, og vi hører for siste gang om
    Ulvhild i kongesagaene i Heimskringla: «Der kom også Otta (Ordulf) fra Brunsvik i Saksland til ham. Han var gift med Ulvhild, datter til Olav den hellige og søster til kong Magnus.» I nyere norske historieverk er Ulvhild nesten en ikke-person. I Aschehougs Norges historie i 12 bind nevnes hun flyktig i en illustrasjonstekst. I andre verk er hun helt fraværende. «Hennes historiske betydning skyldes den rollen hun spiller genealogisk» heter det i Store norske leksikons biografiartikkel om Ulvhild. «Hun var mormors farfars farmors farmor til de norske kongene Eirik 2. Magnusson (1268–99) og Håkon 5. Magnusson (1270– 1319), og dermed stammer alle de senere norske og danske konger fra Ulvhild.»

    Ill.: Anders Kvåle Rue

Tidligere utgivelser

Kan leses digitalt dersom du er abonnent. Bestill abonnement her